Tid for ettertanke.

Egentlig så tror jeg at jeg er en superpositiv ja-person, har igrunn aldri likt å si nei til noen eller noe jeg;)

Så nå når Camilla la ut en utfordring til meg så må jeg vel prøve å lage ett vettugt innleg her da??
En sitatstafett?? Javel?? da måtte jeg tenke litt, og gå litt tilbake i tid for å finne noe som har betydning for meg personlig.

For over 13 år siden så døde verdens beste lillebror, han valgte selv å forlate oss i en alder av 25 år! Han døde 4 dager før Ida fylte 1 år! Jeg har tenkt mange ganger: " Du kunne vel ha valgt et LITT bedre tidspunkt vel???" Men , nei det kunne han nok ikke. Men vi kom oss gjennom bursdag og begravelse samme uken. Sorg og glede går slik hand i hand i livet......vi arbeidet oss gjennom det (og det var HARDT arbeid!!), og jeg kom ut som et sterkere menneske av det tror jeg. I etterkant ser jeg at før dette skjedde så kunne jeg være storforlangende og kritisk til de små ting her i livet.....misunnelse innhentet også meg mang en gang. I ettertid når noe går meg mot, så vet jeg så inderlig godt at det er så mange som har det verre enn meg. Det ble liksom mottoet mitt den første tiden etter Einar døde....jeg hadde tross alt en nydelig frisk datter (og nå har jeg en flott sønn også), en utrolig snill samboer, skjønne foreldre og en søster som skjønner meg når andre ikke forstår.

Det er alltid noen som sliter med sykdom, ensomhet, fattigdom og sorg. Jeg har lært meg å være utrolig takknemlig for de små ting. En barnetegning, en kafetur med gode venner, en koselig sms akkurat når jeg trengte den, en klem!

Det er vel ikke akkurat et sitat men allikevel: Det er alltid noen som har det verre enn deg, så finn de små ting i livet som gir nettopp deg en positiv følelse:)

Ikke skjønner jeg hvordan man sender stafettpinnen videre.....hadde faktisk skjønt det om vi var i gang med en fysisk stafett....men cyberverden og jeg er nok ikke helt på nett her;) Om noen føler seg kallet så hiv dere på:))